Er tro ... feil?

Er tro ... feil? - eller "bare" et menneskes uendelig drlig start - hva gjelder tillit til foresatte og utvikling og innsyn i virkeligheten? (Selv om dette selvflgelig ogs er en del av virkeligheten - bare i en "annen versjon").

Jeg mener - hvordan kan vi snakke varmt om julenissen, tannfeen og pskeharen, - og gjre mer eller mindre det som str i vr makt for at disse eventyrfigurene skal fremst som virkelige for vre barn i mange r, fr vi plutselig mener at tiden er inne for at barna skal "vokse opp" - og kanskje samtidig f dem til innse at deres nrmeste har frt dem bak lyset i en rrekke. - Disse voksne, som de burde kunne stole p - de eneste man kanskje kunne ha stolt p, dersom de ikke hadde druknet en i dpefontenen, hatt langt hvitt skjegg og rd lue den 24. desember - og lagt penger under puten nr man mistet en tann og tegnesaker og godteriegg i knikkersstrmpene til far en gang i ret.

Jeg mener ... er det rart at noen tror? Follede hender og Jesusvers p dynekanten, bordbnn, sndagsskole, speider - eller i hvert fall en time i kirken for f tiden til g p julekvelden... Og s blir man strre og setter sprsmlstegn og ender opp med ulne forklaringer og i beste fall en mumlende henvisning til at man er gammel nok til at man kan bestemme hva man selv vil tro.

Kan man - i en slik stund ende opp med tro feil?
Den innbitte striden med eller mot virkeligheten, den virkeligheten man tross alt har sett p som den eneste i sine frste lever, skal ikke bare redefineres - men kanskje til og med gjenoppleves fra et nytt ststed. For i denne redefineringen ryker det flere bnd, og det er kanskje derfor "den eneste sanne far" - han som i hvert fall ikke har lyet om verken julenisser eller andre gavedryssende enheter blir en slags siste skanse i alt det opplste?

Jeg for min del slapp relativt greit unna, fordi jeg et par r fr alle sannheter ble opplst allerede hadde ftt den strste; mine foreldre var ikke mine foreldre, jeg var adoptert og mtte forholde meg til det. S tillit, blodsbnd og tilhrighet hadde andre fortegn, og en nisse eller tannfe fra eller til spilte mindre rolle. Virkeligheten var uansett udefinerbar, sr, grusom OG spennende. Og jeg var bnnhrlig druknet i fontenen og hadde avtjent noen r som bever i speideren. Religionen var alts en del av virkeligheten, uavhengig av definisjonene p hvilken virkelighet som er regne for den egentlige virkeligheten. For hva er vel mer virkelig enn det vi har i eget hode?
Finnes det ikke mellom ra s finnes det heller ikke i den virkeligheten vi opplever at vi lever i, fullstendig uavhengig av hva andre mtte oppleve. Derfor kan det som fremstr som om mulig for n, fremst som totalt uforstelig og umulig for en annen.

... bare en tanke - fra mellom mine to rer.

n kommentar
Profile Image

lillebenedikte

Bra innlegg

Skriv en ny kommentar