Er tro ... feil?

Er tro ... feil? - eller "bare" et menneskes uendelig dårlig start - hva gjelder tillit til foresatte og utvikling og innsyn i virkeligheten? (Selv om dette selvfølgelig også er en del av virkeligheten - bare i en "annen versjon").

Jeg mener - hvordan kan vi snakke varmt om julenissen, tannfeen og påskeharen, - og å gjøre mer eller mindre det som står i vår makt for at disse eventyrfigurene skal fremstå som virkelige for våre barn i mange år, før vi plutselig mener at tiden er inne for at barna skal "vokse opp" - og kanskje samtidig få dem til å innse at deres nærmeste har ført dem bak lyset i en årrekke. - Disse voksne, som de burde kunne stole på - de eneste man kanskje kunne ha stolt på, dersom de ikke hadde druknet en i døpefontenen, hatt langt hvitt skjegg og rød lue den 24. desember - og lagt penger under puten når man mistet en tann og tegnesaker og godteriegg i knikkersstrømpene til far en gang i året.

Jeg mener ... er det rart at noen tror? Follede hender og Jesusvers på dynekanten, bordbønn, søndagsskole, speider - eller i hvert fall en time i kirken for å få tiden til å gå på julekvelden... Og så blir man større og setter spørsmålstegn og ender opp med ulne forklaringer og i beste fall en mumlende henvisning til at man er gammel nok til at man kan bestemme hva man selv vil tro.

Kan man - i en slik stund ende opp med å tro feil?
Den innbitte striden med eller mot virkeligheten, den virkeligheten man tross alt har sett på som den eneste i sine første leveår, skal ikke bare redefineres - men kanskje til og med gjenoppleves fra et nytt ståsted. For i denne redefineringen ryker det flere bånd, og det er kanskje derfor "den eneste sanne far" - han som i hvert fall ikke har løyet om verken julenisser eller andre gavedryssende enheter blir en slags siste skanse i alt det oppløste?

Jeg for min del slapp relativt greit unna, fordi jeg et par år før alle sannheter ble oppløst allerede hadde fått den største; mine foreldre var ikke mine foreldre, jeg var adoptert og måtte forholde meg til det. Så tillit, blodsbånd og tilhørighet hadde andre fortegn, og en nisse eller tannfe fra eller til spilte mindre rolle. Virkeligheten var uansett udefinerbar, sår, grusom OG spennende. Og jeg var bønnhørlig druknet i fontenen og hadde avtjent noen år som bever i speideren. Religionen var altså en del av virkeligheten, uavhengig av definisjonene på hvilken virkelighet som er å regne for den egentlige virkeligheten. For hva er vel mer virkelig enn det vi har i eget hode?
Finnes det ikke mellom øra så finnes det heller ikke i den virkeligheten vi opplever at vi lever i, fullstendig uavhengig av hva andre måtte oppleve. Derfor kan det som fremstår som om mulig for én, fremstå som totalt uforståelig og umulig for en annen.

... bare en tanke - fra mellom mine to ører.

Én kommentar

lillebenedikte

04.12.2013 kl.08:47

Bra innlegg

Skriv en ny kommentar

hits